Mine første barneår

     Jeg er født i byen Fianarantsoa på Madagaskar. Så det var på Madagaskar jeg hadde mine første barneår. Mine foreldre var misjonærer og jeg vokste opp med Jesus og jeg lærte ham å kjenne gjennom at de leste og fortalte om ham. Jeg lekte mye med min to år yngre søster. Min fire år eldre bror gikk på internatskole og var hjemme i feriene. Vi var også mye sammen med gasserne (de innfødte) og snakket språket flytende.

    Jeg vokste som sagt opp med Jesus og fikk troen inn med morsmelka. Det var en oppvekst i tro tillit til Jesus. Jeg vil illustrere dette med to fortellinger om meg som mamma ofte har fortalt meg:

     – Det var en av de mørke kveldene da jeg skulle opp i andre etasje for å legge meg. Jeg var på vei opp trappa og mamma lurte på om jeg var redd for å gå opp den mørke trappa. “Skal jeg følge deg opp?” spurte mamma. Da snudde jeg meg i trappa og så mamma dypt inn i øynene. “Jeg tror på Gud, jeg”, svarte jeg.

        – Vi var utenfor huset. Det var en lynavleder, formet som et spyd, som sto oppe på mønet, på enden av huset. Fra den var det festet en ståltråd som gikk direkte på skrå ned i bakken ved huset. Denne ståltråden sto broren min  og lente seg til og beveget den fram og tilbake. Plutselig løsnet lynavlederen og kom susende ned og sto i bakken like ved siden av meg. Da kom mamma styrtende og ville trøste meg. Da så jeg forundret ned på mamma som hadde gått ned på kne for å holde rundt meg. “Hvis det hadde truffet meg hadde jeg vært død, jeg. Og da jeg vært hos Jesus, jeg. Og da hadde jeg vært glad, jeg”.

Denne tilliten og tryggheten hadde jeg i Gud. Og dette har jeg egentlig hatt med meg hele tiden senere.

Ten-årene på Halsnøy

Etter at jeg gikk 1. klasse på Breidablikk i Haugesund, flyttet vi til Halsnøy i Sunnhordland. Der gikk jeg på barne- og ungdomsskolen. Pappa begynte som prest der og jeg har mange gode minner fra denne tiden. Men det var også en tid som bar preg av mange brytninger. Det var ikke alltid like enkelt å være sønnen til presten. Det ble stilt en del forventninger til meg på grunn av dette. “Sønnen til presten kan ikke gjøre eller si slikt”. “ …og DU kaller deg en kristen som gjør slik og sånn?”. Det ble en rekke krav og bud som ble tredd ned over meg. Du kan si jeg kom inn i et religiøst liv. Jeg hadde det godt på mange måter, det var ikke det, men det var ikke alltid like lett å leve som en kristen. Jeg hadde et trygt og godt hjem og gode kamerater og var stort sett en glad og fornøyd gutt, men likevel låg dette presset over meg. Det var jo selvsagt tider hvor jeg fikk tak på evangeliet, men jeg kom fort inn i lov-trelldom igjen.

Tiden på internatskoler

Dette var en fin tid på mange måter. Jeg fikk nye venner og en på en måte også en ny start. Jeg ble kjent med mange herlig frelste folk og hvor det var populært å være kristen. Men for min del kan jeg ikke si at det stakk så dypt. Jeg var ikke akkurat grunnfestet i troen. Jeg hadde mye Bibelkunnskap og var fremdeles frelst, men jeg hadde egentlig ikke grepet troen helt. Det religiøse hang fremdeles over meg med krav og bud. Men jeg holdt meg til det kristne miljøet fordi jeg hadde en lengsel etter noe mer.

Ut i verden

Etter årene på internatskolene – Kvitsund og Framnes, begynte jeg på yrkesskole på Åkra på Karmøy. Jeg tok meg sommerjobber i sommerferiene da jeg gikk på disse skolene. Sommerferien, før jeg begynte på yrkesskolen,  fikk jeg først jobb som sjåfør for et bakeri i Haugesund. Jeg hadde nettopp tatt “lappen”, og ville prøve meg som sjåfør og frakte brød rundt til forskjellige butikker. Det gikk ikke akkurat så bra. Første dagen smadret jeg siden på en parkert bil og knuste litt etter sidespeilet på bilen mot en stolpe (jeg var jo ikke vant til en så bred bil…). Du kan si det slik at jeg måtte ut på jakt etter en ny jobb samme dag…

Rett før denne hendelsen tok jeg et oppgjør med Gud og sa til ham at jeg ikke klarte å leve etter de bud og regler han hadde satt opp. Derfor snudde jeg ryggen til Gud og da jeg knuste speilet mot den stolpen, begynte jeg å banne og sverge. Jeg kjente en tristhet og en smerte innvendig med det samme jeg gjorde det.

Noen uker senere, da jeg begynte på skolen på Åkra, begynte jeg å røyke og var med kamerater på helgefyll. Jeg må jo si at dette var en herlig tid hvor vi hadde det kjekt sammen. Vi hadde jo en del bil- og båtturer, gikk på dans, var på kafèer, spilte biljard og dart og gjorde som ungdommer flest på den tida.

Likevel var det tider hvor Herren kalte på meg. Jeg visste jo at pappa ba for meg og han sendte jevnlig brev til meg. 

En dag jeg satt på rommet i hybelen, banket det på døren. Der sto det en kar som ville invitere meg med på teltmøte som skulle være på Åkra. Jeg bad ham med inn i stuen og vi hadde en lang prat. Jeg fortalte at jeg hadde vært kristen før og forklarte hvorfor jeg hadde snudd ryggen til Gud. Han forstod hva jeg snakket om og gav seg ikke inn på noen diskusjon med meg, men sa at jeg var hjertelig velkommen til møte samme kveld. Da han gikk, kjente jeg dette tomrommet som var kommet etter oppgjøret med Gud. Men jeg gikk ikke på møtet. Jeg turte ikke å gå fordi jeg visste det var det eneste rette, men jeg orket ikke på nytt å komme inn i et liv med krav og bud.

Militæret

Da jeg var ferdig med to år på yrkesskole, bar det rett inn i militæret, førstegangstjeneste. Det ble klart at jeg skulle avtjene dette i LVA (luftvern artilleriet) på Bardufoss. Her også ble jeg sterkt kalt av Herren. Etter en tid kom det til en diskusjon ang. kristendommen. Jeg må si at jeg alltid var parat til å forsvare kristendommen. Det gjorde jeg nå også og det ble en høylytt diskusjon som man nesten kan kalle en krangel. Jeg syntes jeg slo godt i fra meg og argumentene kom på løpende bånd. Da var det plutselig en som sa til meg. “Hvorfor er ikke du en kristen, du som forsvarer dette med alt du har…?” - “du skjønner det”, sa jeg, “ jeg vet at det er det eneste riktige, men selv kan jeg ikke leve etter det. Derfor kan jeg ikke ta i mot dette.” Han så på meg og sa: ”Dette sier du for å virke fantastisk”. Så spør han (han var ikke en kristen selv): “Hva synes du om selvmord?” Jeg svarte at det er det verste et menneske kan gjøre mot seg selv. “ Ja vel, det er jo akkurat det du gjør i dette tilfellet. Du vet at du kan gå evig fortapt ved ikke å ta i mot dette. Det er det samme som å ta selvmord”. Denne uttalelsen gjorde meg sterkt rystet. Han hadde satt meg virkelig på plass.

Men likevel det tok ennå en stund før jeg kom tilbake til Jesus.

Omvendelsen

Det begynte nyttårsaften 1978/79. Da var jeg med min søster og hennes venner på gudstjeneste i Skjold kirke i Isvik. Vi gikk igjennom alle ritualene og jeg syntes det var kjedelig. Men da presten begynte å preke var det som om han snakket om mitt liv, så han fikk min oppmerksomhet. Han snakket om å leve som kristen. Det var ikke et liv fylt av krav og bud. Han pekte på Guds nåde og at Jesus døde for at vi skulle ha liv, og dette livet er et liv i frihet. Da han var ferdig var jeg egentlig klar til å ta imot Jesus. Det var dette jeg lengtet etter og jeg hadde lyst til å springe fram og ta i mot Jesus der og da. Men jeg begynte å se rundt meg og ville ikke dumme meg ut. Dersom noen hadde spurt meg om jeg ville ta i mot det presten hadde snakket om, ville jeg sagt ja.

Hjemme, sent en kveld, noen dager senere, da jeg hadde lagt meg, fikk jeg ikke sove. Jeg merket Guds kall. Han satte meg på valg en gang til. Jeg kjente det slik at det var nå eller aldri. Jeg kom i syndenød og jeg ropte på min søster som kom inn på rommet. Og hun begynte å be for meg. Etter en stund sa hun at jeg måtte be selv. Da ba jeg: “Jesus, kom tilbake, inn i mitt liv”. Jeg bøyde mine knær og gråt. Det var en gråt som var en blanding av sorg og glede. En sorg over at jeg hadde levd med ryggen til Jesus, men også en enorm glede over at jeg fikk komme inn i Guds armer - jeg var tilgitt. Etter en stund kom pappa inn i rommet og gledet seg sammen med oss.

Livet med Jesus

Etter dette ble livet mitt forandret. Jesus førte meg inn i noe nytt som jeg ikke hadde sett før. Han førte meg inn i et liv i kjærlighet til ham og mine medmennesker. Jeg lærte at livet med ham, er et liv i kjærlighet. Det var dette Gud ville vise meg hele tiden: At han elsker meg og det eneste han vil er at jeg skal tilbe og elske ham og ha samfunn med ham.

Det var dette han viste oss på korset, da han ofret sin eneste Sønn for at vi skulle gå fri.

Til deg som kjenner deg igjen i dette:

Jeg vet at det er mange som har vært igjennom det samme som jeg. Du har ikke orket å leve etter regler og bud. Derfor har du forlatt barnetroen og lever et liv med ryggen til Gud. Det er min bønn at dette vitnesbyrdet kan åpne ditt hjerte og hjelpe deg å finne tilbake til Gud.