Grunntekst Ord - v/Sigurd Sørhus

(hentet fra Pioneren nr. 6 – nov/des 1982)

Presbýteros er brukt om jødenes eldste, medlemmene av det høye råd. De er særlig nevnt i forbindelse med Jesu lidelseshistorie. I Markus 8,31 er presbýteroi (flertall) nevnt sammen med øversteprestene og de skriftlærde.

I den første kristne menighet var presbýteroi de daglige ledere av menigheten på et bestemt sted. Presbýteroi (eldste) og episkopoi (tilsynsmenn) blir noen gang brukt om de samme personene. Det ser vi bl.a. i Apostlenes Gjerninger 20. I vers 17 står det at Paulus kalte til seg de eldste i menigheten i Efesus. I vers 28 sier han til de samme eldste: ”Pass på dere selv og på hele hjorden, den som Den Hellige Ånd har satt dere til tilsynsmann (episkopous) for.”

Når der er tale om de eldste i en bestemt menighet, brukes ordet alltid i flertall. Det samme gjelder episkopoi som vi behandlet forrige gang. Tenker vi på utviklingen av disse ordene, forstår vi at vi er kommet langt bort fra deres nytestamentlige betydning. Nærmest kommer vi vel presbyter i en presbyteriansk menighet. Ordene priest og prest kommer også av presbyteros. Men i en norsk statskirkemenighet er det vanligvis ikke så mange soknepresten kan dele ansvar og arbeidsbyrde med. Det samme gjelder som oftest også forstandere (gresk: proistamenos) Når én person skal forvalte både embetene, tjenestene og nådegavene, er en kommet langt bort fra det bibelske mønsteret.

 

Noen mener at ordningsspørsmålet er et adiaforon, slik at det bibelske mønsteret ikke er forpliktende for dagens menighet. Men jeg tror at endetidens vekkelsesmenighet vil se at det er viktig å komme i rett bruk og i rett forhold til hverandre, vil menigheten kunne utfolde det rike livet vi finner i urmenigheten. Men selvsagt vil ingen menighetsordning fungere uten at den grunnleggende forutsetning er til stede – at de troende elsker hverandre inderlig av hjertet.

 

Bibelens siste bok viser oss at det også skal være eldste i den himmelske menighet. Tallet på dem er 24. Det et selvsagt symbolsk, som alle tall i Åpenbaringsboken. Men hva det symboliserer, er vanskelig å slå fast. Det er det dobbelte av 12. I det nye Jerusalem skal navnene i lsraels 12 stammer stå på de 12 portene i byen. Bymuren skal ha 12 grunnsteiner med navnene på Lammets 12 apostler. De 12 portene og de 12 grunnsteinene til sammen blir 24. Det nye Jerusalem symboliserer Lammets brud, som skal tilbe Lammet i all evighet. De 24 eldste skulle være de bærende og ledende kreftene i den himmelske tilbedelsen av Lammet. Det kan stemme godt med beskrivelsen av de eldstes funksjon i tilbedelsen av Lammet kap. 4 og 5 i Åpenbaringen. Vi kan også ta med at de jordiske prestene tjente i 24 skift. De sørget på den måten for at tjenesten i tempelet aldri ble avbrutt og aldri tok slutt. Slik skal det også være i himmelen. I alle fall er de eldstes tjeneste i den himmelske tilbedelsen av Lammet meget sentral. Det skulle kunne sette en egen spiss på de eldstes tjeneste også i Guds menighet på jord. Det er en tjeneste som både krever kallsbevissthet, tjenersinn og ydmykhet.

---

(hentet fra Pioneren nr. 5 – sept/okt 1982)

Det kan være interressant og se på to navn som ble brukt på menighetens le­dere i apostolisk tid: Episkopos og pres­byteros. Det er fra disse greske ordene vi har titlene ”biskop” og ” prest ”. Denne gangen skal vi fokusere påapiskopos.

 

Ordene episkèptomai, inspisere, besø­ ke, espiskopèo, sørge for, ha tilsyn med og episkopè, tilsyn, hører med til samme roten.

 

Både i klassisk gresk og i den greske versjonen av G.T., Septuaginta, står or­ det episkopos for en som har tilsyn med noe, familie, stamme, marked, nasjon.

 

I N.T. er ordet episkopos brukt bare no­ en få ganger. I 1.Pet.2,25 er det brukt om Jesus Kristus. ”...han som er hyrde og tilsynsmann er her brukt om Jesus. Begge disse ordene er også brukt om menighetsledere. Det er da klart at me­nighetsledere bare er hyrder og tilsyns­menn med myndighet fra Jesus, menig­hetens hode.

 

I 1. Tim 3,1-7 og Tit 1,7-9 stilles det store krav til en tilsynsmann. Grunnen er at han er ”Guds forvalter”. I Titus 1 ser det ellers ut til at presbyterosog episkopos er samme tittel.

 

To steder til er episkopos brukt i N.T: Der står de i flertall. I Fil 1,1 er menighe tens ledere kalt tilsynsmenn (episkopoi s ) og diakoner. Presbyrteros er ikke nevnt. Det betyr vel at det var de eldste, so m var tilsynsmenn, for eldste skulle det jo være i alle menighetene. At episkoposstår i flertall, viser at enda var det ik­ke blitt noen enmannsledelse av menig­heten, slik som senere, da menighetens biskop samlet alle trådene i sin hånd. Enda større forskjell er det på den apo­stoliske tids episkopoiog vår tids bisko­per­.

 

l Apgj. 20 taler Paulus til de eldste '(presbyterous) i Efesus, v.17, og kaller dem tilsynsmenn (episkòpous) v.24. Det er igjen tale om et flertall, eldste som ­skulle ha tilsyn med menigheten.

 

Det ser altså ut til at de apostoliske me nighetene hadde flere ledere, som vel da utfylte hverandre og kanskje hadde hvert sitt ansvarsområde. Men utviklin­ gen bort fra dette og til enmannsstyrte menigheter ser ut til å ha gått veldig fort, for allerede i den nære etteraposto­ liske tid finner vi en biskop som menig­ hetens leder. Derfra går utviklingen til en bispe- og pavekirke. I denne utviklin­gen var det mindre og mindre plass for nådegavene.

 

Skal Jesus Kristus, som menighetens hode igjen fåutøve sin makt, må Den Hellige Åndsgaver igjen få utfolde seg, og menighetens ledelse igjen bli slik at det kan hete: ”Den Hellige Ånd og vi har besluttet:”. Er det ikke dette som holder på å skje?

(hentet fra Pioneren nr. 4 – juli/august 1982)

NT bruker parakletos både om Jesus og om Ånden. Det var da Jesus hadde satt seg på sin trone i himmelen han (og Faderen) sendte Ånden til jord. Jesus og Ånden byttet plass, så å si. Men Bibelen nevner begge som parakletos. Vi har parakletos både på jorden og i himmelen. Det skulle gi oss grunn til stor glede.

I klassisk gresk betyr verbet parakleo å tilkalle hjelp til å være ens forsvarer i retten, vitne eller være rådgiver. I NT blir ikke parakletos tilkalt, men sendt fra himmelen.

På latin blir ordet oversatt advocatus , advokat, forsvarer. Det er en av de gjerningene Ånden gjør.

Det er Johannes som bruker ordet parakletos både om Jesus Kristus og om Helligånden. I 1.Joh.2,1 står det : ”Men om noen synder, har vi en som taler vår sak (parakletos) hos Faderen, Jesus Kristus.”

I en rettssak finnes det både en anklager (aktor) og en forsvarer. Guds Ord forteller at djevelen er de troendes anklager, Åp.12,10. Men da Jesus døde på Golgata tok han anklagegrunnlaget bort, Kol.2,14. Jesus kan nå bare vise djevelen blodet sitt, som han bar inn i ”helligdommen”, og sine sårmerker. Hverken djevelens eller vårt hjertes anklager har lenger noen virkning i himmelen for den som bekjenner syndene sine for Gud. Deres forsvarer er universets høyeste autoritet. Egentlig avgjorde han rettsaken da han lot seg drepe for vår skyld.

Den samme Johannes skriver om Ånden som parakletos. Se Joh.14,16 og 26; 15,26 og 16,7. Den rike betydningen av parakletos kommer fram når vi ser etter hva han skulle gjøre: Overbevise verden, Joh.16,8, ”lære dere alt”, 14,26, ”han blir hos dere og skal være i dere”, 14,17, da skal han vitne om meg”, 15,26 ”veilede dere til den fulle sannhet… kunngjøre dere det som skal komme… forherlige meg (Jesus)” Joh.16,13-15.

Når vi dertil tenker på det som hendte pinsedag og i den første menigheten og hva som er sagt om Åndens gaver, så skjønner vi at parakletos både betyr talsmann, hjelper, trøster og forsvarer og mye mer enn ord kan romme.

Jesus sa at han skulle være med sine disipler alle dager, Matt.28,20 og han skulle være til stede i små bønnegrupper, Matt.18,20. Han mente ikke han skulle være synlig eller legemlig til stede, men ved sin Ånd. Åndens tilstedeværelse er Jesu tilstedeværelse. Ja, Ånden skulle endog fungere i den farsrollen som Jesus hadde da han var legemlig til stede mellom sine disipler, Joh.14,18.

Når vi har en så mektig forsvarer i himmelen og en så ”allsidig” hjelper og trøster på jorden, skulle vi være bra stilt. I grunnen er det den samme parakletos, som vi i det ene øyeblikk tenker på som Jesus Kristus og i neste øyeblikk som Helligånden. Vi forstår det ikke, men vi erfarer at det virker.

---

(hentet fra Pioneren nr. 3 – mai/juni 1982)

Charà er det mest vanlige ordet for glede i NT. Sammen med verbet chairo er det brukt 132 ganger i NT. Glede er grunntonen i det kristne budskapet.

Evangelion betyr jo en gledelig nyhet – godt budskap. Men den kristne glede er en ”glede i Herren”. ”Gled dere (chairete) i Herren alltid!”, roper Paulus (Fil.4,4)

Da er det ikke en glede som går opp og ned med ytre omstendigheter. Det er noe som danner en undertone hele tiden, under alle forhold. Det var vel det Jesus tenkte på da han sa at disiplene ikke skulle glede seg over at åndene var dem lydige, men at deres navn var oppskrevet i himmelen. Noen ganger ser det ut for oss som om djevelen har overtaket. Men ”i Herren” vet vi at vi har seier – alltid. Vi kan oppleve sykdom, motgang og forfølgelse, men undertonen som gleden i Herren gir oss, skaper ballanse i vårt sinn.

Kristen glede er altså ikke svermeri, men det motsatte, noe som skaper ballanse.

Når Guds ånd får styre våre sinn, virker han til både gråt og glede. Når Gud legger byrder på oss må vi noen ganger gråte så tårene triller, slik som Jeremias (Jer.3,17) eller ha en stor sorg i hjerte, slik som Paulus. (Rom.9,2). Men en slik gråt ødelegger ikke undertonen av fred og glede. For gråt og glede trenger ikke være motsetninger.

I det vesle brevet Paulus skriver til filipperne bruker han chairo og charà hele 14 ganger. Og brevet er skrevet fra et usselt fangehull i Rom. Paulus opplevde sannheten i ordene fra Nehemja 8,10: ”Gleden i Herren er deres styrke”.

---

hentet fra Pioneren nr. 5 – sept/okt 1981)

Omvendelse heter metànoia.

Noen ganger kan en merke en forbløffende forandring med mennesker som omvender seg og blir frelst. Jeg kan minnes et slikt eksempel fra jeg var ganske ung. Det gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Også før sin omvendelse var vedkommende et bra menneske, som ikke levde i noen store laster. Men vi yngre følte oss ikke vel i hans nærhet og var liksom ikke riktig trygge. Men etter omvendelsen var det en ny trygghet og varme som omgav ham. Han hadde skiftet sinn. Trolig var han ikke klar over det selv. Men det kjentes og syntes at noe hadde skjedd.

Opprinnelig betød metanoè å tenke etter, forandre mening ved nærmere ettertanke. Men i NT står ordet for en radikal forandring, det å angre og omvende seg.

I Apgj.2,38 har vi Peters svar til de på pinsedag som spurte hva de skulle gjøre. ”Skift sinn”, sa Peter (Metanoèsate). Det står som en befaling. Men det er klart at ingen kan prestere en slik forandring ved egne anstrengelser. Det er den nye fødsel, ”Kristi omskjærelse”, eller hjerteomskjærelsen som gjør utslaget – et av de tre store privilegier i den nye pakt. Men vi må være villige til å la underet skje. Dette er et tilbud både til grove og ”fine” syndere. Også som kristne forvandles vi ”ved fornyelsen av vårt sinn”. (Rom.12,2)

Noen flere steder der metanoèo er brukt: Matt.3,2 – Luk.10,13 – 15,7 og 17,3.

Et annet ord som er oversatt med angre, er metamèlomai. Men det står mer for en følelsesmessig anger som ikke fører til omvendelse. Det er brukt om Judas’ anger. (Matt.27,3).

---

(hentet fra Pioneren nr. 4 – juli/august 1981)

Vi kan vel si at dette er det viktigste ordet i Bibelen. Å være kjærlig er ikke bare en av Guds egenskaper. ”Gud er kjærlighet (agàpe)”. Joh.4,8. Gud har mange egenskaper. Har er allmektig, sann, rettferdig o.s.v. Men kjærligheten er selve Guds vesen. Det er fint å vite det.

Jeg har nevnt før at eros, som vårt ord erotikk kommer av, ikke brukes i NT, men det er nesten enerådende i klassisk gresk. Med agàpe (kjærlighet) og agapào (elske) er det omvendt. De finnes nesten ikke i klassisk gresk, men er til sammen brukt ca. 250 ganger i NT. Det sier noe om hvor viktig disse ordene er i kristen sammenheng.

Dessuten er agape og agapào nesten bare brukt om Guds kjærlighet til menneskene og menneskenes kjærlighet til Gud og til hverandre, som kristne.

Som kristne vet vi, og Bibelen forteller, at agape har med følelsene å gjøre og har en tiltreknings- og påvirkningskraft uten sidestykke. Men agape er noe mye mer. Det ser vi best av Joh.3,16: ”Så høyt elsket Gud verden at han gav sin Sønn-” Agape er villig til å gi de aller største offer, og gjøre det faktisk med glede, selv om det fører lidelse med seg. Først i lidelse for andre finner agape sin dypeste tilfredsstillelse.

Først når vi har fått en personlig erfaring av Jesu kjærlighet, vet vi noe om hva det er å være en kristen. Da kan også vi elske – fordi han elsket oss først (Joh.13,34-35).

Bud og tvang er egentlig uforenlig med agape. Bud kan bare virke når den som får det, samtidig har en indre trang til å elske. Det er som når mor sier til barnet sitt: ”Nå må du gi pappa en klem til god natt!” – Det er et bud, men det virker som en påminnelse som bare vekker ømme følelser hos barnet.

Kjærlighet er det som verden, menneskene i dag, trenger mer enn noe annet. Om vi gir dem kristen lære, er de like fattige. Men gir vi dem kristen kjærlighet, begynner livet å spire selv i de mest tilfrosne hjerter. ”Størst av alt er kjærligheten”.

---

(hentet fra Pioneren nr. 3 – mai/juni 1981)

I NT finner vi to ord for å elske. Det er filèo og agapào.

Vi skal først se på filèo, som mest går i retning av å like. Men det kan også brukes om guddommelig kjærlighet. Verbet filèo er brukt i Joh.5,20: ”Faderen elsker (filèi) Sønnen”. Det er altså tale om den guddommelige kjærligheten. Matt.10,27 har noe av det samme: ”Den som elsker (filòn) far eller mor mer enn meg, er ikke verd meg”. Som et eksempel på en litt annen betydning av filèo kan vi ta Matt.23,6: De elsker (filoûsin) hedersplassene”. I Matt.26,8 er filèo oversatt med å kysse.

Filos , av samme opprinnelse, betyr vennlig eller en venn. I sammensatte ord oversettes det gjerne med kjærlighet. Filos er brukt i Jesu eksempel i Luk.11,5-6. Jesus forteller der om en mann som gikk innom en venn (filos) midt på natten for å låne brød.

Men filos er også brukt i mange sammensatte ord som vi gjerne bruker som fremmedord. Vi har Filadelfia, sammensatt av filos – kjærlighet og adelfòs – bror. Vi har filantropia, sammensatt av filos og àntropos – menneske, menneskekjærlige hjelptiltak. Vi har også filosofia, sammensatt av filos og sofia – visdom, og mange andre.

Eros og erao som i verdslig gresk er mest brukt om kjærlighet mellom mann og kvinne, finnes ikke i NT. Ordet var antagelig så belastet at det ikke passet inn i NT. Stergo som også betyr å elske, er bare brukt i sammensatte ord, noen få ganger, for eksempel i Rom.12,10.

Kjærligheten står helt sentralt i NT. Det kan derfor være nyttig å kjenne til de ordene som brukes på gresk.

På norsk omfatter ”kjærlighet” så mye – fra utukt og kristen kjærlighet. Da gjelder det at vi ikke lar oss forlede til å sette likhetstegn mellom erotikk og kristen kjærlighet.

Den høyeste form for kjærlighet er agape, som vi skal se på neste gang.

---

Grunntekst Ord: 

Sønn

(hentet fra Pioneren nr. 2 – mars/april 1981)

NT har mange ord for barn. For oversiktens skyld kan vi sette det opp slik:

·        Teknon – barn ( av N.N.)

·        Brefos – ufødt barn el. baby

·        Paidon – baby

·        Pais – barn 7-14 år el. slave

·        Nepios – barn, hjelpeløst, lite

·        Hyios – sønn.

·        Thygater – datter.

Jesus var Guds Sønn (ho hyios tou Theou) Rom.1,4. Han ble dømt til døden fordi han erklærte seg som Messias, Guds Sønn. Men ofte kalte han seg selv for Menneskesønnen. Gud og menneske – det er de to egenskapene ved Jesus som gjorde at han kunne forløse menneskeslekten ved sitt offer. Han er også den eneste som har vandret på jord som et fullt og helt menneske. Han var i sannhet Menneskesønnen.

Men også de troende kalles sønner. ”Han som helliggjør og de som blir helliggjort, har alle samme opphav. Derfor skammer ikke Sønnen seg over å kalle dem brødre”, sier Hebr.2,11.

Paulus bruker sønn og sønner ganske mange ganger. I Galaterbrevet forklarer Paulus at i og med Kristus kom en ny tidsepoke. Under loven var de troende som barn (nepios). Men ved troen på Jesus har vi fått sønnekår. Gal.4,5 (Det står ikke barnekår). Vi er blitt sønner som kan si Far til Gud, og vi er arvinger.

de Vern F. Fromke sier at grekerne og romerne bare adopterte sine egne barn. Det var ved adopsjon guttene fikk rettigheter og plikter som sønner.

Ved troen på Kristus har vi allerede fått sønnekår, sier Paulus. Gal.3,26. Men da må også oppføre oss som sønner og ikke lenger trelle under loven eller leve i syndige laster. Vi må vandre i Ånden. Nettopp det er kjennetegnet på oss som Guds sønner, at vi vandrer i Ånden. ”Så mange som er ledet av Guds Ånd er Guds sønner (hyioi Theou)” Rom.8,14.

Det ser ut til at Paulus bruker sønn, sønner for å betegne den ansvarsbevissthet og modenhet som bør finnes hos de troende. Vår høye stilling i Kristus krever en tilsvarende høy standard. Johannes bruker gjerne teknon, tekna, for han er mer opptatt av avstammingen – at vi er født av Gud og har fått hans natur.

---

Grunntekst Ord:

Kjøtt

(hentet fra Pioneren nr. 1 1981)

Kjøtt er kanskje et av de vankeligste ordene i NT. Det er derfor frimodig av meg å fram nettopp det. Men det er heller ikke rett ikke å gå utenom vanskelighetene.

Sarks betyr, direkte oversatt: Kjøtt. Og kjøtt er jo det samme som muskler i kroppen.

Den gamle norske oversettelsen (1938) gjorde forskjell på kjød og kjøtt. Det første er brukt for eksempel i Rom.8,3, det andre for eksempel i 1.Kor.15,39. Det er et forsøk på å tolke ordet ut fra sammenhengen. På nynorsk hadde ordet samme form begge steder.

Den nye norske oversettelsen (1978) går veldig langt i å tolke dette ordet. I Rom.8 kalles sarks ”menneskets onde natur”, ”synden i vår natur”, ”mennesket av naturen” og lignende. 1.Kor.15,39 er sarks fremdeles gjengitt med kjøtt.

Men skal vi snakke om menneskets onde natur, må det i det samme mennesket også finnes en god natur, i alle fall når det gjelder en kristen. Vi skulle da ha en god og en ond natur. Men en slik dualisme – todeling – er mer i samsvar med gresk filosofi enn med NT.

Det kan se ut som om Paulus lærer en slik dualisme i Rom.7. Men ser en nøyere etter, er det ikke dette en motsetning mellom to naturer i mennesket. Men problemet er loven og synden i forhold til mennesket, hele mennesket. Og så spørs det om ikke Paulus her gjør seg til ett med hele slekten, slik at når han i kap.7,9 sier: ”Jeg levde en tid uten lov”, med ”jeg”, menes menneskeslekten i tidsperioden fra Adams fall og til Moses.  – For Paulus var vel personlig aldri uten lov? – ”Da budet kom, fikk synden liv” er perioden fra Moses til Kristus. Det var en periode da jødene hadde loven, men var uten Åndens gjenfødende og fornyende kraft. Det stemmer godt med Gal.3,24:

”Slik var loven en vokter (tuktemester) for oss helt fram til Kristus (inntil Kristus kom) ….. Nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren”. I Rom.7 gjelder det menneskets forhold til loven og synden. I Rom.8 er det kommet noe nytt i stedet for loven. Det er Ånden. Men vi ser at Paulus hele tiden sier: ”Jeg”, altså hele mennesket, hele personligheten. Han er stadig en hel person, ikke delt.

I Rom.7 er det loven og synden som er problemet. Men da Kristus kom og sonet synden og oppfylte loven, hadde synden og loven ikke lenger noe krav på oss. Vi kunne begynne å fungere i Ånden. Da kommer (i Rom.8) et nytt spørsmål inn: Hva med sarks? – Da er det vi må ha greie på hva sarks betyr. Det kan ikke være ”den onde natur”. For da måtte en kristen nødvendigvis ha en delt personlighet som aldri kunne bli ”helliget helt igjennom”, som Paulus sier i 1.Tess.5,23. Den onde natur ville alltid være der som er svart plett. Mange treller under en slik lære. Man Paulus taler om å bli helliget helt igjennom. Ingen er så udelt og hel som en god kristen.

Hva er da sarks? – Jeg vil våge en påstand, som jeg nesten tør si er Paulus sin påstand: Sarks er vårt legeme som enda ikke er forløst i oppstandelsen, ”dette dødens legeme”, Rom.7,24.

Legemet (med ben og muskler) er ikke syndig. Men det er heller ikke forløst, utfridd. Det er sete for drifter og lyster som ikke er syndige i seg selv, men som lett fører til synd dersom de ikke holdes i tømme. Det blir en ballansegang mellom det menneskelige og det syndige. Her er det bare Guds Ånd som kan mestre situasjonen. Derfor sier Paulus i Gal.5,16: ”Vandre i Ånden og dere skal ikke på noen måte slippe kjødets (legemets) lyster løs” (Egen oversettelse).

Jeg kunne altså tenke meg å oversette sarks med: Det naturlige legeme, eller kanskje noen ganger: Vår natur. Det siste er også brukt i den nye oversettelsen (1978).

Prøv og les Rom.8 på den måten og du skal se at kapitlet kommer i et klarere lys.

Vi kan forstå at Paulus hadde bruk for ordet sarks for å uttrykke dette spesielle: Legemet som sete for drifter og lyster, til forskjell fra soma , legemet med dets forskjellige lemmer.

---

Grunntekst Ord:

Å vitne

(hentet fra Pioneren nr. 5 –1980)

Vi har tidligere sett på to av disse tre ordene som henger nøye sammen: Kerysso – forkynne og didàsko – undervise.Denne gangen gjelder det ordet Martyrèo – å vitne.

Ordet er brukt 79 ganger i NT. I tillegg kommer ordene màrtyr – et vitne og martyria (el. martyrion) – vitnesbyrd. Til sammen er alle disse ordene brukt 172 ganger i NT. Det skulle vise at vitnetjenesten er veldig viktig i NT, og må være det også for oss. Særlig bruker Johannes martyrèo og martyria veldig mye. Lukas bruker ordene màrtyr og martyrèo mange ganger i Apostlenes Gjerninger.

Å vitne er først og fremst å fortelle om det en har sett og opplevd. Apostlene var vitner til Jesu lidelse, 1.Pet.5,1, fordi de hadde sett korsfestelsen, og de var vitner til Jesu oppstandelse, Apgj.2,32, fordi de hadde møtt den oppstandne Jesus Kristus. Jesus sa også at når de var blitt utstyrt med Den Hellige Ånds kraft, skulle de være Jesu vitner, Apgj.1,8. De skulle også forkynne evangeliet (kerysso). Men de ville ikke kunne gjøre det med kraft, dersom de ikke samtidig var vitner om Jesu makt. Da de hadde forkynt om Jesu død og oppstandelse på pinsedag, kunne de tilføye: ”Det er vi vitner om”.

De kunne ikke bare fortelle om Jesu undergjerninger, men de kunne også demonstrere Jesu eksistens ved å gjøre de samme gjerninger som han hadde gjort – i Jesu navn. Dette er en viktig side ved vitnetjenesten.

Også i dag må vi være Jesu vitner på den måten at han får vise sin makt til å omskape menneskeliv, helbrede syke og døpe i Den Hellige Ånd. Hedningene – ja, selv muhammedanerne bøyer seg for Jesus når de får se at budskapet om Jesus ikke bare er tomme ord.

Ikke minst er vi Jesu vitner når vi av hjertet kan utøve og vise Jesu kjærlighet, og når vi er fylt av overnaturlig fryd og glede, på tross av motgang og motstand. Da kan vi også være martyrer (vitner) på den måten at vi med glede kan dø for Jesus, slik som i den første kristne tid.

Jeg håper det nå er klart hvor forskjellige disse tre funksjonene er: Forkynne evangeliet, undervise om hvordan en kristen skal leve, og å være vitner. Men vi ser også at alle tre funksjonene skal og må virke sammen.

Jesus sa ikke at vi skulle være hans predikanter, men hans vitner. Evangeliet skulle nok forkynnes, men av vitner, ikke predikanter. Derfor er det så viktig at vi virkelig har opplevd et møte med Jesus og daglig pleier samfunnet med ham. Bare da kan vi være hans vitner.

---

Grunntekst Ord:

Undervise

(hentet fra Pioneren nr. 4 1980)

Didàsko betyr å undervise, instruere. Ordet forekommer 95 ganger i NT.

Vi kan først se hvordan ordet er brukt i Matt.28,19-20, som blir kalt misjonsbefalingen eller dåpsbefalingen. Det lyder: ”Gå derfor ut og gjør disipler (mathetèvsate av mathetèvo) (blant) alle folkeslag. Døp dem… og lær (didaskòntes av didàsko) dem å holde alt jeg har befalt dere. (Ordrett: Døpende dem… og lærende dem…)”.

I noen gamle Bibler var både mathetèvo og didàsko i disse versene oversatt med å lære. Men det ene betyr å gjøre (til) disippel og det andre å undervise, lære bort. Når også mathetèvo var oversatt med å lære, var det vel fordi en måtte undervise i, eller forkynne evangeliet for å kunne gjøre noen til disipler. Og det er viktig. Men det rette ordet er da ikke å undervise, men å forkynne. Så i Matt.28,19-20 er det nettopp viktig å skjelne mellom mathetèvo og didàsko. For mathetèvo har mer med kerysso – forkynne enn med didàsko – undervise å gjøre. En kan også bruke evangelizomai i stedet for kerysso. Det betyr å bringe nyheter. I Apgj.14,21 er evangelizomai og mathetèvo brukt sammen. ”De forkynte evangeliet (evangelizòmenoi) i denne byen og vant mange disipler (mathetèvsantes)”. Når evangeliet blir forkynt, skjer det en forvandling med den som tar imot. Når forvandlingen har skjedd, kan en døpe og undervise om det Jesus har befalt, bl.a. om det Jesus sier i det nye budet, om å elske hverandre (Joh.13,34-35). Det går dårlig dersom en snur dette opp ned, slik at en først underviser, så døper og så venter at de skal bli disipler. Da risikerer vi bare å lage navnkristne. Det ser vi best på misjonsmarken. Det er viktig at forkynnelsen av evangeliet (kerysso eller evangelizo) kommer før en begynner å undervise (didàsko).

I forbindelse med ordet didàsko har vi også didàskalos, lærer, og didakjè, lære eller læresetning. Jesus ble kalt didàskalos, lærer eller Mester.

---

Grunntekst Ord: 

Forkynne

(hentet fra Pioneren nr. 3 1980)

Vi skal etter hvert ta for oss noen ord som har med evangelisering, forkynnelse og undervisning å gjøre. Disse ordene viser forskjellige sider ved den verbale tjenesten for evangeliet. Vi skal denne gangen se på ordet kerysso.

Kerysso betyr å forkynne eller proklamere et budskap. Det blir gjort av en keryks, herold. I profan gresk står en herold for en person som hadde fullmakt fra for eksempel en konge eller en hærfører til å bringe et bestemt budskap. Budskapet ble gjerne ropt ut offentlig. Det var viktig at herolden gjengav budskapet korrekt, uten å trekke noe fra eller legge noe til. Det avgjørende var ikke hvem budbæreren var, men om han hadde fullmakt eller myndighet fra oppdragsgiveren. For han talte ikke i sitt eget navn, men på vegne av en annen. Dette sier allerede en god del om vår forkynnertjeneste.

I NT er kerysso brukt om å proklamere Guds rike, Kongeriket eller Himmelriket, som det også er kalt.

Ordet keryks, herold, er brukt bare noen få ganger i NT, mens derimot verbet keryssein, å forkynne er brukt ca. 60 ganger. Det skal sikkert vise oss at det ikke er forkynneren som fremheves, men det at budskapet blir forkynt. Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre, sier Paulus i 2.Kor.4,5. Forkynneren har et oppdrag fra Kongenes Konge og kan forkynne med hans myndighet, 2.Kor.5,17-21. Og han skal ikke forkynne hva som helst, men et bestemt budskap: ”Evangeliet om Riket”, Matt.4,17 og 23 og Matt.9,35. Noen ganger er ”Evangeliet om Riket” forkortet til bare: ”Evangeliet”, Mark.16,15.

Det avgjørende for dette rikets frembrudd, var Jesu død og oppstandelse. Derfor sier Paulus at han forkynner Kristus korsfestet, 1.Kor.1,23. På Golgata ble Satan fratatt sin herskerett over menneskene. Derfor kunne det nå forkynnes frihet fra trelldom og fangenskap, Luk.4,18-19.

Vi ser at det å forkynne, kerysso, er noe annet enn å undervise, som på gresk heter didàsko, og fra det å vitne: Martyrèo. Vi skal senere se på begge disse ordene. Mellom kerysso og didàsko er det omtrent samme forskjell som mellom rèma og lògos, som vi tidligere har sett på. For rèma har med forkynnelse å gjøre og lògos med undervisningen.

En undervisning kan vi legge opp etter den kunnskap og visdom som Gud har gitt oss. Men for å forkynne et budskap fra Herren rett inn i en aktuell situasjon, må forkynneren høre eller få et ord (rèma) fra sin Herre. Han kan ikke ta et budskap. Han må få det gjennom Den Hellige Ånds åpenbaring i Guds Ord. Derfor er det viktig å forstå forskjellen mellom forkynnelse og undervisning. For å få et rèma, budskap fra Herren, er det nødvendig å vente innfor Guds åsyn inntil en kan bli så stille at en kan høre hans stemme. Det kan noen ganger kreve faste og langvarig bønn foruten bibelstudium.

---

Grunntekst Ord:

Frelse

(hentet fra Pioneren nr. 2 1980)

Dette er et viktig og mye brukt ord i N.T. Det er ofte oversatt med: Frelse, slik som i Matt.1,21, der det er brukt i en forklaring av navnet Jesus: ”For han skal frelse (sòsei) sitt folk fra deres synder.”  - Her er det altså tale om frelse i religiøs betydning. Men sòdzo kan også gå på frelse eller berging i en nødssituasjon, slik som i Matt.8,25. Disiplene var da ute i hardt vær på sjøen. De ropte: ”Herre frels (sòson)!” –

Sodzo kan også bety: Helbrede. Det ser vi tydelig av eksemplet med kvinnen som hadde hatt blødninger i 12 år. Matt.9,21-22. ”Om jeg bare får røre ved kappen hans, blir jeg frisk (sothèsomai)”. Jesus snudde seg og sa til henne: ”Vær frimodig datter, din tro har frelst (sèsoken) deg”.  - ”og kvinnen ble frisk (èsothe) fra samme stund.” Vi ser at alle tre steder er det sodzo som går igjen, selv om det på norsk er oversatt på to forskjellige måter. Engelske Bibler bruker hele veien: ”Helbredet”.

Noen ganger betyr ordet: ”Frelst for evig”, som i Matt.24,13 ”Men den som holder ut helt til slutt, han skal bli frelst (sothèsetai)”.

Paulus bruker stort sett ordet sòdzo i den betydning vi finner det i Matt.1,21.

Ser vi på 1.Pet.3,20-21, så går ordet sodzo der ikke på frelse fra synd, men har andre betydninger. ”I den (arken) ble noen få mennesker – i alt åtte – frelst (diesòthesan) ved vann”. – De ble altså berget fra å drukne og de ble skilt ut fra de onde menneskene i verden. I neste vers leser vi: ”Det som i sitt motbilde, dåpen, nå frelser (sòdzei) oss”.  – Hva betyr ”frelser oss” her? – Her er nok meningene delte. Men sammenhengen skulle vel tyde på at det sikter til en adskillelse. Den sterke ”bekjennelse” som dåpen er, eller ”pakt”, som det stod før, setter et skille mellom den døpte og mennesker som ikke bekjenner troen på Jesus.

Vi ser altså at ordet sòdzo spenner over et vidt spektrum. Og dess rikere innhold det har, dess større blir frelsen i Jesus Kristus. Jesus (Jeshua) betyr nettopp: Gud frelser.

Ut fra den samme ordstammen har vi også sotèr, frelser, og soteria, frelse.

---

                       


                    Grunntekst Ord:

                                             Logos/Rèma

                          (hentet fra Pioneren nr. 1 - 1980)



Både logos og rèma betyr ord, men har en noe forskjellig nyansering. Slår vi opp på disse ordene i N.T. (Det Nye Testamentet) så vil vi finne at det er noe forskjell på det ordene står for på de forskjellige stedene, men sammenligner vi andre steder der de to ordene er brukt, finner vi at de nesten har samme betydning. Så når vi her tar fram noen steder, så får vi ikke noe fullstendig bilde med alle nyanser, men på en måte bare grove trekk.

Logos er, som kjent, brukt i 1. kap. i Johannes-evangeliet, som et navn på Jesus Kristus. Vi kan si at Jesus er Faderens ”brev” til verden. Han er det ”ord” Gud taler til verden for å åpenbare sin kjærlighet. I skaperverket kan vi se Guds veldige makt og visdom. Men først i ”Logos” får vi demonstrert Guds kjærlighet, slik som det er uttrykt i Joh. 3,16.

Ellers er logos oversatt med ord, tale, lære osv. Matt. 12,32, 22,15, Joh. 8,37.

Logos brukes i mange fremmedord, slike som teologi, psykologi og geologi. Teologi er sammensatt av to greske ord, Teos (Gud) og Logos (lære). Teologi blir da læren om Gud, psykologi – læren om sjelen, geologi – læren om jorden. Ordet Logos er brukt ca. 330 ganger i N.T.

Rèma er ofte brukt i noenlunde samme betydning som logos. Men i andre tilfeller får rèma en spesiell betydning og burde kanskje da oversettes med budskap. Jeg kan godt minnes da jeg ”oppdaget” dette ordet. Jeg tror at Den Hellige Ånd gjorde det levende for meg og jeg ble fylt med glede. Senere fikk jeg vite at også Yonggi Cho hadde sett det samme. Det var særlig i forbindelse med Rom. 10,17 dette skjedde. Det står det direkte oversatt fra gresk: ”Troen kommer av hørelsen, og hørelsen ved Kristi Ord (rèma)”. Betydningen av rèma ble da for meg: ”Et personlig budskap fra Kristus til mitt hjerte, til den enkeltes hjerte”.

Jeg har personlig opplevd at tro til spesielle ting har blitt tent i mitt hjerte på den måten.  Det bevitner også Gud ord. Eksempel: Da Peter kastet garnet ut på dypet, Luk. 5,5  - ”På ditt rèma (ord) vil jeg kaste ut garnene”. Peter ble fylt av tro, da Jesus talte personlig til ham og sa: ”Legg ut på dypet, og kast deres garn til fangst”. Det samme gjaldt også Moses i mange forskjellige situasjoner. Han hadde en generell instruksjon (logos) om at han skulle føre Israel ut av Egypt og inn i Israels land. Men han måtte ha spesielle instruksjoner (rèma) for hver ny situasjon som oppstod. Da han stod ved Rødehavet, kjente han til Guds makt til å gjøre under og han kjente til at Gud noen ganger brukte staven hans (logos). Men han måtte ha et spesielt ord fra Herren (rèma) før han kunne løfte staven, med tro i hjertet, og slå på vannet. Bibelen er full av slike eksempler. Rèma er også brukt i Rom. 10,8 om det ”troens ord (rèma) som vi forkynner”. Så vi må også gjøre forskjell på undervisning (logos) og forkynnelse, der vi taler budskap til den enkeltes hjerte (rèma). Slike budskap kan vi ikke studere oss til, men de blir åpenbart oss av Herren.

Rèma er brukt ca. 70 ganger i N.T.

---

Grunntekst Ord:

 

ICHTHYS = FISK

 
(hentet fra Pioneren nr. 6 - 1979)

 

Fisken er et oldkirkelig symbol, som de kristne kanskje også brukte som et hemmelig tegn. Det er muligens fordi fisken forekommer så ofte i Jesu lignelser og i hans undere. Disiplene gjorde han til ”menneskefiskere”. Etter nedenstående diagram kan en se at de greske bokstavene i fisk (lchthys) også danner forbokstavene i forskjellige navn på Jesus Kristus.

 

Så fisken kan stå som et symbol på Jesu forskjellige funksjoner. Navnene som kommer ut av diagrammet viser hvem Jesus var.

 

 

Gresk:	Latin:	Norsk:
I	( Jesus )	Jesus
ch	( Christðs )	Kristus
th	( Theós )	Gud
y	( Hyiós )	Sønn
s	(S ótêr )	Frelser

Jesus. Hvis engelen Gabriel, som kom til Maria, snakket hebraisk, sa han at den sønnen hun skulle få, skulle hete Jeshua. Det var et ord som alle som kjente ”Skriftene” kunne forstå med en gang. Ordet betyr frelse og forekommer ofte i Det Gamle Testamente, bl.a. tre ganger i Jesaja 12, i forbindelsene: ”Min frelse”, ”Frelsens kilder”, ”Meg til frelse”. Når jødene i dag leser Det Gamle Testamente, må de si Jesu navn igjen og igjen. Det er bare sløret (2. Kor. 3,15) som gjør at de ikke ser hvor klart ”Skriftene” taler om Jesus Messias, Jeshuatti – Min Frelse, Min Jeshua (Jes. 12,2)

Kristus er den greske oversettelse av det hebraiske Mashiah – Messias. Det betyr Den Salvede. Det var konger og prester som ble salvet med olje, profeter ble salvet med Den Hellige Ånd. Jesus hadde alle de tre funksjonene. Har var prest ved sin forbønn og sitt offer, der han også var offerlammet.  Han var profet ved sin undervisning. Og ble også konge ved opphøyelsen til plassen ved Faderens høyre side. Den plassen har han fremdeles. Han gjør, også i dag, prestetjeneste ved sin forbønn. Han er profet gjennom Talsmannen på jord. Har er konge og hans rike skal snart bryte synlig gjennom på jord.

Gud (Guds Sønn), Jesus ble dømt til døden fordi han overfor øverstepresten sa ja på spørsmålet om han var Guds Sønn. Men han hadde avskåret seg selv fra å bruke sin guddomsmakt mens han var på jord som et menneske. Så han måtte døpes i Den Hellige Ånd før han kunne begynne sin forkynner- og under- tjeneste. Men allerede da han var 12 år visste han hvem sin sønn han var.

Frelser. Israel ble gang på gang frelst fra sine fiender. Gud reiste opp menn og kvinner som ble deres frelsere. Det har også skjedd i andre nasjoner. Men ingen har vært Frelser i den veldige og avgjørende betydning for hele menneskeslekten som Jesus Kristus. Han er FRELSEREN med store bokstaver, fordi han reddet hele menneskeheten ut av djevelens herredømme.